Jeg har alltid vært fascinert av trær . De står der i landskapet, helt stille, men likevel fulle av liv. Det er noe med måten de bærer alt på uten å gjøre et eneste nummer ut av det. Rolige, til stede, som om de vet noe vi har glemt. Trær har en klokskap som ikke trenger ord. De bare er – og i det ligger det mye visdom. Røttene er noe av det mest fascinerende. De jobber under overflaten, usynlige for oss, men avgjørende for alt treet er. Røttene går dypt nok til å holde treet

En tidlig sommermorgen møtte jeg et dyr i skogen som fikk hjertet til å hamre og beina til å løpe. Først senere oppdaget jeg at møtet bar...

om å finne tilbake til seg selv, èn morgen om gangen Fra kaos til nærvær For bare noen år siden var livet mitt fullt av kjas og mas. Jeg...