Treet – en stille læremester

Jeg har alltid vært fascinert av trær. De står der i landskapet, helt stille, men likevel fulle av liv. Det er noe med måten de bærer alt på uten å gjøre et eneste nummer ut av det. Rolige, til stede, som om de vet noe vi har glemt. Trær har en klokskap som ikke trenger ord. De bare er – og i det ligger det mye visdom.

Røttene er noe av det mest fascinerende. De jobber under overflaten, usynlige for oss, men avgjørende for alt treet er. Røttene går dypt nok til å holde treet trygt gjennom stormene, og bredt nok til å hente støtte fra jorda og livet rundt. Det er noe veldig menneskelig i det: det vi bygger inni oss, det ingen andre ser, er ofte det som holder oss oppe når livet begynner å blåse litt for mye. Og under jorda finnes også det vakreste av alt – fellesskapet. Trær konkurrerer ikke. Røttene deres fletter seg inn i hverandre, deler næring og styrke, støtter hverandre og sørger for at hele skogen står sterkere sammen. Det er tilhørighet i sin reneste form.

Stammen forteller historien. Den bærer spor etter alt treet har vært gjennom – vær, vind, tørke, lyse somre, mørke vintre. Og likevel vokser den. År etter år legger treet på seg nye lag, ikke fordi det forsøker å prestere, men fordi livet helt enkelt beveger seg gjennom det. Det er styrke uten rigiditet, og erfaring uten at det stivner eller stopper vekst.

Grenene strekker seg naturlig mot lyset. Ikke av ambisjoner eller behov for å være størst, men fordi det føles riktig. Grenene følger den retningen som gir mening, og treet lar seg lede uten å overtenke. Samtidig svaier det når vinden kommer. Det står ikke imot for å være tøft. Det samarbeider med vinden, bøyer seg akkurat nok, og reiser seg igjen når stormen er over. Fleksibilitet og motstandskraft i én og samme bevegelse.

Det som kanskje inspirerer meg mest, er hvordan trær forholder seg til tid. De har sin egen rytme og sin egen årstid. Et tre skynder seg ikke. Det vokser når det har kraft, hviler når det trenger det, og slipper det som er ferdig når tiden er inne. Det gjør det uten drama, uten kamp, uten å tvile på prosessen. Treet stoler på naturens rytme – og sin egen.

Når jeg ser på trær, blir jeg minnet på at livet blir mye lettere når vi våger å leve mer sånn. Når vi står støtt i oss selv og lar ting få ta den tiden de tar. Når vi vokser i vårt eget tempo, og slipper det vi har vokst fra. Når vi støtter andre – og lar oss støtte – uten å gjøre det vanskeligere enn det trenger å være.

Trær trenger ikke å tenke seg til hvem de er. De bare er. Og i det ligger kanskje den største visdommen av alt.