Human Design er ikke en ny måte å miste seg selv på

Det er her for å minne deg på hvem du egentlig er.

Human Design er ikke et nytt system du må forstå fullt og helt før du kan begynne å leve livet ditt.

Det er ikke en ny ramme du skal passe inn i.

Det er ikke noe du kan “mestre”.

Og det er ikke en ny grunn til å kjenne på dårlig samvittighet.

Jeg vet hvor lett det er å gjøre det til nettopp det.

Man leser om type, strategi, autoritet, linjer og porter, og plutselig sitter man der og lurer på om man gjør det riktig. Om man lever designet sitt godt nok.

Og det er jo ironisk – for det er jo egentlig ikke poenget i det hele tatt.

Poenget er å kjenne etter.

Å legge merke til.

Å lytte mer til deg selv enn til støyen utenfra.

Det betyr ikke at du skal få alt til.

Det betyr ikke at du må gjøre alt riktig.

Det betyr ikke at du må være “på plass” i designet ditt før du kan ta valg.

Det betyr bare at du kan begynne å legge merke til hvor du har prøvd å være noe du ikke er.

Og så, litt etter litt, finne tilbake.

For meg er ikke Human Design et prestasjonsprosjekt.

Det er en støtte.

Et språk.

Et slags stille nikk fra universet som sier: “Det gir mening at du kjenner det sånn.”

Du trenger ikke bruke det perfekt.

Du trenger ikke forstå alt.

Du kan bruke det litt.

Eller mye.

Eller legge det fra deg en stund og komme tilbake når det føles riktig.

Det er ingen hast.

Og du? Du er ikke her for å bli noe annet.

Du er her for å være deg.

Med det som er sant for deg akkurat nå.

Og det er mer enn nok.